Den opplyste humanist, del 2
Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.Se for deg to humanister, den ene er professor i filosofi, hun har lest alt som er skrevet om humanismen, hennes doktoravhandling var om samme tema og hun er en av den viktigste ideologene i den humanetiske bevegelse.
Den andre har tilbrakt hele sitt voksne liv blant fattige trengende, gitt de mat og medisiner, og reddet utallige liv fra tidlig død eller et liv i fattigdom.
Hvem er disse er den beste humanetikeren? Blir man en bedre humanetiker av å tilegne seg kunnskap eller ved å hjelpe sine medmennesker? Eller er det i hele tatt mulig å snakke om en gradering av forskjellige humanister?
Er humanetikken som en lampe, som enten som er på eller av, du er enten humanetiker eller ikke humanetiker? Eller er det mer som en spotlight, hvor du kan regulere lysstyrken, fra svakt til sterkt?
Hva gjør i så fall en humanetiker til en bedre humanetiker? Er det kunnskapen eller fornuften som gjør at lyset i den humanistiske sjel blir sterkere eller er det filantropien? Er humanetikk som luthersk kristendom, enten er du kristen eller er du ikke kristen, eller er det som islam, med syv forskjellige himmeler, og ditt endelige tilholdssted avhenger av hvor godt du har fulgt de fem søyler?
Selvsagt er det ingen himmel i det humanistiske livssynet, og man får samme belønning i det hinsidige enten du er humanetiker eller medlem av brahminkasten. Det er likevel verdt å reflektere over.
Er humanismen et misjonerende livssyn? Dersom vi skulle skape en skala, med kristendommen på den ene siden og jødedommen/hinduismen på den andre, hvor ville da humanetikken befinne seg? Skal humanetikeren skape sin egen versjon av Matteus 28, 18-20, hvor Jesus befaler disiplene å gå ut og gjøre alle mennesker til hans disipler eller bør medlemskap kun være åpent for de som allerede identifiserer seg med de humanetiske idealer? Er det et mål med en verden hvor alle er humanister, eller ville det i så fall være en fattigere klode?
Jeg synes det er interessant at dette er spørsmål jeg ikke har sett blitt belyst blant humanetikere, ikke fordi det nødvendigvis finnes noe svar, men fordi det hadde gitt en bedre innsikt i hva som kjennetegner vårt livssyn.
Jeg kommer ikke til å gi noen løsning med to streker under, men slik jeg ser det er det er det mest naturlig å la seg influere av luthersk kristendom, man er enten humanetiker, eller man er det ikke. Man kan forsøke å leve etter de humanistiske idealer, men blir ingen bedre humanetiker av den grunn, men blir et bedre menneske. På samme måte kan man bli et mer reflektert menneske, man kan lese seg opp på filosofi, studere de humanistiske filosofer til man kan dem på rams, likevel, man er ikke en bedre humanetiker. Du leser for å bli kunnskapsrik.
Humanetikken kommer med sine teser, aksepterer du disse er du humanetiker. Det vil selvsagt være et mål å utvikle seg i sin humanismen, å makte å se verden fra andre perspektiver, å få større innsikt i andre mennesker, men dette gjør deg ikke til verken en bedre eller dårligere humanist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar