lørdag 9. desember 2017

Problemer med konfirmasjonsundervisningen

Du har en utfordring. Du har en gjeng fjortenåringer samlet i et lokale, og du har ett mål, å lære disse om menneskerettigheter, om kritisk tenkning, om seksualitet og etikk. Du skal gjøre dette når elevene er slitne etter en lang dag på skolen, når de kanskje har lekser hjemme som venter på dem. Hva gjør du?

Jeg har drevet med konfirmasjonsundervisning siden 2009, med noen års avbrekk nå og da, og i løpet av den tiden har jeg feilet mye, forhåpentligvis lykkes litt også, men alt i alt føler jeg at jeg har lært av min mis- og vellykkede undervisning. Jeg har også fått ett og annet standpunkt om hva som fungerer og ikke fungerer.


Om konfirmasjonsundervisingen


Hva kjennetegner undervisningen? Som regel er det ikke kunnskap de skal tilegne seg, men refleksjon. Elevene skal tenke over humanisme, over etikk, de skal reflektere over sin identitet og personlighet og så videre, og så videre. Dette gjør at undervisningen ofte må gå en vei innom en metafor før målet er nådd.

La meg sammenligne dette med matteundervisning. Tenk deg at en lærer har ett mål, å lære en elev hva 5*5 er. Hvordan denne læreren går frem er ikke viktig, men resultatet er at eleven forstår at svaret blir 25. Nå er det ikke viktig at eleven ikke forstår hva denne kunnskapen skal brukes til, mest sannsynlig har hun ikke der og da fem epler som skal selges til fem kroner stykket, men hun vil garantert få nytte av dette senere i livet.

La meg illustrere dette slik.

Tema -- pedagogiske metoder ---> kunnskap
5*5 -- pedagogiske metoder ---> 25

Slik er ikke de fleste tema innen humanistisk konfirmasjon. Det er som regel ikke fakta som skal tilegnes, men refleksjon.

Denne refleksjonen skal gjerne tilegnes gjennom en metafor. Man presenterer et opplegg, for eksempel et rollespill, dette rollespillet må konfirmantene lære og deretter spille de rollene som man har fått tildelt. Etter denne seansen er det gjerne en samtale, hvor man snakker om hva man har gjort. Da blir veien slik:

Tema --- pedagogiske metoder ---> metafor -------- refleksjon ------> nye eller mer reflekterte standpunkter

Mobbing --- pedagogiske metoder ---> Rollespill om mobbing utført -------- refleksjon ------> Jeg må slutte å mobbe

La meg bruke dette eksempelet med rollespill videre. Mange ungdommer har hundrevis av drap på TV-skjermen, de har gjerne utført noen tusen selv gjennom dataspill, likevel går de ikke ut og dreper noen selv. Metaforene de ser på skjermer er ikke i nærheten av å gjøre dem til mordere. Likevel presenterer konfirmantledere metaforer på metaforer til sine konfirmanter, overbevist om at disse metaforene vil endre ungdommenes liv.

En leder har kanskje laget sitt eget rollespill, hvor konfirmantene skal spille ut en mobbesituasjon, hvor noen spiller mobberne, andre spiller offeret. Ungdommen kan gjøre en kjempeinnsats, du kan instruere dem perfekt og de kan spille ut metaforen akkurat slik du har tenkt.

Da gjenstår bare spørsmålet, vil det faktum at de nå har forstått metaforen føre til at de slutter å mobbe? Vil de klare å overføre metaforen til eget liv? Eller vil kanskje et slikt rollespill føre til mer mobbing, siden de nå har skapt et selvbilde om at de ikke mobber, noe som fører til at de må rasjonalisere bort de situasjonene hvor de selv utestenger andre?

Jeg har ikke svaret på dette, men det virker på meg som at mennesket har en magisk evne til å kompartmentalisere, og tolke bort opplevelser. Ingen av konfirmantene ser på seg selv som mobbere, men det sikkert mange av dem som ikke henger med tapere som tror de er bedre enn dem selv. De er ikke med folk "de har vokst fra". De mobber ikke. Det er andre som mobber.

Det virker på meg som om enkelte konfirmantledere tror på den magiske metaforen, at bare de gjennomfører et opplegg om diskriminering, om urettferdighet eller fordommer vil ungdommen ta et oppgjør med diskriminering, urettferdighet og fordommer. Vi skal imidlertid være glade for de ikke gjør det, for hvis du hadde vært i stand til å endre ungdommen så raskt, ville også andre vært i stand til det samme. Hvis du hadde klart å å få en hel konfirmantgruppe til å slutte å mobbe etter en økt, hva kunne da ikke en sektleder, en person med langt større retoriske evner enn deg, få til?

Jeg sitter ofte med en følelse av at mange konfirmantledere ikke alltid reflekterer over dette. Det må ikke bare være et spennende opplegg, det må føre videre. Du må jobbe med veien til metaforen, du må også studere veien videre.


Lukkede og åpne tema

Et annet kjennetegn på gode og mindre gode konfirmantopplegg er hvorvidt de er åpne og lukkede. Et åpent opplegg er noe som kjennetegnes ved at det er mulig å komme frem til forskjellige standpunkter. Jeg lærte nylig ett hvor man skulle definere forskjellige handlinger som sex eller ikke-sex. Dette førte til mange diskusjoner, hvor man måtte diskutere om sex krevde to eller ett kjønnsorgan, og det er et spørsmål som ikke har en fasit. Derimot tvinger det elevene til å tenke.

Et lukket opplegg er noe som bare kan gi ett svar. Hvis man tar opp mobbing kan man ikke konkludere med at dette er noe bra. Det samme gjelder seksuelle trakassering, rasisme eller kjønnsdiskriminering, ingen kan konkludere med at noe av dette er akseptabelt.

Dersom du har ett opplegg der konfirmantene skal lære om rasisme, for eksempel ved å gi noen en rolle som rasister og en annen gruppe som muslimske afrikanere så er det ikke noe som er overlatt til elevene. De skal spille ut ditt rollespill, deretter skal de tenke de tankene som du har bestemt at de skal tenke, og til slutt skal de endre atferd til den atferden du har valgt for dem. Det er ingen frihet fra konfirmantenes side. Jeg tviler ikke på at dine intensjoner er gode, jeg avskyr rasisme like mye som du, men jeg tror ikke dette er rette måten å ta opp rasisme på.

En annen type lukket opplegg jeg har deltatt i er et spill hvor elevene blir delt inn i to grupper, i-lands- og ulandsborgere. De rike vil i løpet av undervisningen få kake, brus og godteri, og en langt bedre behandling fra lederne side. De andre får mindre mat og dårligere behandling og dette medfører selvsagt reaksjoner. Målet var selvsagt at elevene skulle tenke over urettferdigheten i verden. Jeg reagerte den gangen, selv om jeg var blant de rike, og jeg reagerer den dag i dag. Selv nå, noen titalls år senere irriterer jeg meg langt mer over hva lærerne på barneskolen min gjorde den dagen enn på det vi skulle lære. (I det jeg skriver dette er jeg sur for at rektor er død, slik at jeg ikke kan ringe og skjelle ham ut.) Igjen er problemet at de hadde tenkt ut opplegg, reaksjon og endret atferd uten at elevene fikk noe å si. Folk, verken barn, ungdommer eller voksne liker ikke å bli påtvunget tanker eller meninger.

Dette betyr ikke det ikke finnes gode, lukkede opplegg, men disse få er så godt laget og testet ut at det ikke gjør noe at de bare har en konklusjon.


Fem råd

Alt i alt så vil jeg at konfirmasjonsundervisning er vanskelig, og det er konfirmantlærere som briljerer i møte med ungdommen. Andre har imidlertid hatt sine utfordringer. Nå har jeg ikke undervist en eneste konfirmant siden 2014, så dere får ha dette i mente når dere leser resten av posten.

1. Etiske dilemma må formuleres eksakt
Jeg havnet nylig i diskusjon med noen konfirmantledere om en verdivalgsøvelse hvor spørsmålet var "Det er greit å ta penger en finner på bakken". Jeg svarte "som regel greit", siden de aller fleste ganger jeg har funnet på bakken har de vært uten et navn og adresse, og det var tar jeg pengene uten noe samvittighetsnag. Imidlertid vil kanskje enkelte tolke spørsmålet som om pengene ligger i en lommebok, med identitetskort tilgjengelig. I så fall er det selvsagt aldri akseptabelt å ta pengene.

Folk kan altså være uenige, ikke i om det er greit å ta penger, men om de fleste pengene du finner på gaten befinner seg i en lommebok eller ikke. Det er selvsagt et interessant spørsmål, men det er ikke et etisk dilemma.

Skal du ta opp et moralsk problem må deltakerne forstå nøyaktig hva du mener. Hvis du har lest etiske dilemmaer vil du merke at de ofte inneholder små detaljer som hindrer deg i å finne en utvei fra å ta et valg. Jeg kan som sagt si at alle pengene jeg finner er uten lommebok, og dermed vil det alltid være akseptabelt å ta dem.

2. Sett deg inn i rollen som konfirmant
Ett annet opplegg er jeg har opplevd (og dessverre brukt) er som jeg tidligere nevnte, rollespillet. Ett eksempel er lytteøvelser, hvor en person skal fortelle om noe, og de andre skal lytte oppmerksomt. Etter at man har gjort dette skal lytteren i stedet vise en total mangel på interesse for den andre. Da vil konfirmantene oppdage hvordan det er å snakke for noen som er interessert og etterpå for noen som ikke bryr seg.

Hvordan ville du reagert om noen ville at du skulle spilt ut dette? Ville du virkelig ha endret oppførsel etter en slik seanse? Jeg tviler.

3. Tenk over hvordan metaforen skal brukes
Mange konfirmantledere elsker å lage opplegg uten å tenke på hva som er målet. Hvor skal metaforen føre konfirmantene? Tenk over det. Ikke finn et spennende spill og som et skohorn til en litt for trang sko, forsøk å få det til å passe. Tenk på veien videre.

4. Innse at noen er introverte
Det er enkelte konfirmantledere som elsker å aktivere elevene. De lager rollespill, skuespill, blikjent-leker som involverer at en skal reise seg, gå rundt i lokalet og gjøre forskjellige fysiske aktiviteter. Ikke alle er ekstroverte. Ikke alle liker å gå rundt og være aktive hele tiden. La de få sitte ned og jobbe stille en stund også.


5. Ikke forsøk å gjøre det skolen bruker hele dagen på å få til
Skolen har siden konfirmantene har vært seks år forsøkt å gjøre vitenskap spennende. Og her kommer du og skal lykkes med det på timer hvis skolen har mislykkes? "Vitenskap er kult!" er en litt for vanlig tilnærming til det obligatoriske temaet "Kritisk tenkning", men dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg henviser dere i stedet til denne posten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar