lørdag 27. april 2013

En lignelse om humanismen - del 4

Ok, sa jeg til humanist, vi har vært i Hellas, i England, hvor drar vi nå.
- Vi må nok til Russland.
- For å møte hvem?
- Vi må nok møte mannen som har gitt humanistene den største utfordringen, en utfordring som truer hele det humaistiske prosjekt.
- Hvilken utfordring da?
- Uten Gud er alt tillatt.
Jeg nikket.
- Dostojevskij, sa jeg.
- Det er riktig. Vi må ta en prat med Fjodor Dostojevskij.

Jeg stoppet opp.
- Og så da?, spurte jeg.
- Og så da hva?
- Hvem bryr seg om at uten Gud er alt tillatt? Først må vi finne ut om det finnes en Gud. Husk at jeg argumenterer for at det er universet er gudløst og da har heller ikke kristne en moralsk lovgiver.
- Det er så, men det du sier nå er en Tu Quoque, i stedet for å svare på innvendingen påpeker du at andre ikke er i en bedre posisjon. Det kan så være, men det er irrelevant.
- Det er kanskje det, innrømmet jeg.

- Men dette er problemet med humanismen, alt for ofte blir det ikke-kristendom eller ikke-islam. Det blir det som kristendommen eller islam eller jødedøm ikke er. Humanismen tror på mennesket, hvilket er meningsløst, siden alle livssyn strengt tatt tror på mennesker. De kunne like gjerne trodd på luft. Nei, "mennesker" er i denne sammenhengen en kode, og koden er "ikkeguder". Humanister tror ikke på guder. Å ikke tro på guder er helt fint, men du har strengt tatt bare sagt hva du ikke tror, og ikke hva du tror på.
- Så du tror ikke at det eksisterer en genuin interesse for mennesker i humanistiske miljøer?
- Det gjør det selvsagt, innvendte Humanist, men det kan vel også sies om satanistforbundet. Alle bryr seg om mennesker. Kristne vil jo til og spandere en evighet i himmelen for dem. Men la oss gå tilbake til det moralske problem, som det har blitt kalt, hvordan forsvare moralske lover når det ikke er noen til å gi oss dem?
- Jeg har tenkt på dette tidligere, svarte jeg.
- Det vet jeg.
- Jeg har egentlig ikke noe svar som løser alle problemer med dette spørsmålet. Det blir litt som det ondes problem, religiøse kan aldri gi en fullstendig tilfredsstillende løsning på dette. Hinduer og humanister har ingen problemer med å forklare det ondes problem, men vi har da andre. Universet kaster ut mange spørsmål, og hvert livssyn besvarer noen, men hopper igjen bukk over andre. Det ville være absurd å kreve at humanismen skulle løse alle etiske problemer når ingen andre livssyn gjør det.
- Det er igjen sikkert riktig, invendte Humanist, men det er igjen irrelevant. Vi skal ikke bry oss om andre livssyn, de får slite med sine egne problemer. Vi må løse, eller forsøke å løse følgende, "hvordan kan vi si at Hitler utførte onde handlinger, og hvordan kan vi si at Lincoln gjorde noe godt da han frigjorde slavene?"
- Jeg kjenner til problemet, svarte jeg. På samme måte som at jeg det må eksisterer en juridisk lovgiver for at jeg kan være en lovbryter, på samme måte må det eksistere en moralsk lovgiver for at jeg skal utføre etiske handlinger. Det vi som humanister forsøker er å forsvare lovens eksistens uten lovboken. Det kan være et problem.
- Det kan det. Så hva er ditt svar?
- Det avhenger av hvilket spørsmål som stilles. Men altruisme kan forklares både evolusjonært og kulturelt, så man trenger ingen gud til å forklare at vi ønsker å være snille med hverandre. Richard Dawkins forklarer dette i boken Det Egoistiske Genet og ekteparet Amotz og Avishag Zahavi kommer med sin egen hypotese i boken The Handicap Principle som er svært interessant. Det er evolusjonært fornuftig å hjelpe sin neste.
- Jo, det er riktig, innvendte Humanist, men det er jo også gode evolusjonære argumenter for å voldta. Det betyr likevel ikke at voldtekt er rett.
- Der har du rett i, svarte jeg, men dette var et forsøk på svare på de religiøses invending om at våre moralske følelser beviser eksistensen av en gud.
- Var det ikke vi som skulle droppe alle andre livssyn og fokusere på humanismen? Humanist smilte. Jeg gjengjeldte smilet.
- Det kan vi selvsagt.
- Evolusjonære og kulturelle forklaringer er gode, men de kan ikke forklare at noe er godt eller at noe er ondt. Eller kan du tenke deg en handling som er objektivt galt?
- Holocaust.
- I følge hvem?
- I følge meg.
- Og hvordan har du blitt en autoritet på dette?
- Det har jeg ikke. Jeg mener at det er galt, og jeg vil kjempe hardt imot et nytt holocaust.
- Men her kommer vi til spørsmålet, hvilken autoritet har du til å hevde at slike massedrap er galt for andre. Du er ingen autoritet, sier du, da kan du ikke dytte ditt syn, som da er at massedrap er galt over på andre?
- Selvsagt kan jeg det, svarte jeg. Eller formulerte du nettopp en moralsk lov?
- Hva mener du?, spurte Humanist.
- Du sa nettopp at jeg ikke kunne dytte mitt syn på andre, det virker på meg som en moralsk lov?
- Det har du selvsagt rett i, men det forandrer ikke det faktum at det skaper potensielle etiske problemer.

- Hvorfor er dette det eneste området hvor man har en så sterkt krav til objektivitet?, spurte jeg ham. Hvis en historieprofessor omtaler Einar Gerhardsen som en av Norges største statsministre er det ingen som avbryter ham og spør om dette er en objektiv sannhet. Hvis man kaller Spania for verdens beste landslag i fotball er det igjen ingen som skriver sinte leserbrev og krever en moderasjon av påstanden. Spania kan vinne alle mesterskap, både EM, VM og OL, og likevel vil de objektivt sett ikke være verdens beste fotballag. Det vil alltid være en subjektiv påstand, den vil aldri være hugget i sten. Enig?

Humanist nikket.
- Flott, fortsatte jeg. På samme måte er påstanden om at et folkemord er galt objektiv, men den er like objektiv som at Spanias landslag er bedre enn bedriftslaget til Vestlandske Indremisjon. At det er galt å stjele er like sant som at Spania var bedre enn Italia i EM-finalen i 2012.

- Kanskje, sa Humanist, vi får vente og se hva Dostojevskij sier til den analogien. I det samme forsvant Englands grønne sletter og jeg hørte lyden av hestekjerrer på det som skulle materialisere seg som Sankt Petersburgs snødekte gater.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar