onsdag 13. februar 2013

Mitt liv - del 2


Jeg er ikke nordmann

Jeg forakter Knausgård. Jeg hater Ambjørnsen, Renberg og Lid Larsen, jeg forakter alle forfatterne som forteller en historie som ikke er min. Den norske ungdom vokser opp i Norge, opplever sine problemer, sine krangler, sine radikale og alkoholiserte foreldre påstår disse, og få ting er fjernere sannheten.

At en forfatter presenterer en historie om en ung norsk gutt som begynner på første klasse på en norsk skole i Norge er bare latterlig. Alle vet jo at norske gutter begynner sin skolegang i et lite skolebygg med plass til tjue mennesker på en misjonsstasjon. Alle vet at norske barn ikke har foreldre som drikker på juleaften, ei heller resten av året. 

Ikke minst bør det være klart at norske ungdommer ikke sniker seg rundt på jakt etter røyk, alkohol og fitte, de bruker fredagskvelden i bedehuset, og er de fulle, så er det på ånden. Og banne gjør heller ikke norske ungdommer. “Å fy faen” begynner visst hver setning til en norsk ungdom, skal vi tro disse forfatterne. Tåpelig. Norske ungdommer banner ikke, ikke har de lyst til det heller. Norske ungdommer har et rent språk, og bare tanken på å uttale Guds navn på en respektløs måte gir dem et ubehag.

Så hvorfor må jeg lese disse fortellingene, som om de representerer noen sannheter om min barndom? Skam dere, alle dere andre som som forsøker å skape et bilde av den norske guttens oppvekst fjernt fra virkeligheten.

"Har du ikke sett Fraglene!", kunne venner si til meg, "du har gått glipp av noe". "Kanskje", tenker jeg i mitt stille sinn, men jeg har sett gribber sveve over himmelen  fra taket vårt. Jeg har sett apekatter svinge seg i trærne i jungelen fem minutters gange fra hjemmet mitt. Jeg har blitt jaget i trær av et nesehorn. Jeg har ikke sett Fraglene, jeg har sett mye annet.

Mange har spurt meg hvordan det var å vokse i Bangladesh. "Det vet jeg ikke", svarer jeg da, "jeg aner ikke hvordan det er å voksne opp i Norge". Det er litt sagt som en spøk, men det har også en kjerne av sannhet. Jeg vet ikke hvordan det er begynne på skole i Norge, å ha flere enn tre jevnaldrende venner som femåring.

Bangladesh



Tiden før vi forlot Norge med kurs for Bangladesh består bare av bruddstykker, og minnene jeg har fra denne tiden kan være falske, skapt av fortellinger og bilder.

Mitt første minne jeg kan si med sikkerhet er fra flyplassen i Dhaka, Bangladesh. Vi hadde nettopp steget ut av flyet, hentet bagasjen og gått ut til en ventende bil som skulle føre oss videre. Der var det brune mennesker. Mange brune mennesker, de flokket seg rundt bilen og stirret på oss. De gikk heller ikke kledd som oss, mennene hadde skjorter, men i stedet for bukser hadde de kjoler.

Vi var i Bangladesh, en familie på fem, mor og far, to sønner på fem og fire og en liten jente på ett år og elleve måneder. Vi skulle egentlig ankomme landet senere, men da mine foreldre oppdaget at flybilletten til en ett år og elleve måneder gammel jente var langt billigere enn en den til en toåring valgte de å fremskynde reisen.

Vi reiste til det norske gjestehuset, en bygning som på denne tiden virket som et palass, et treetasjers mursteinbygg, omgitt av murer og med både dag- og nattevakter.

Igjen representerer det første halvåret bare bruddstykker, men sammenlignet med andre mennennesker, husket jeg mye av mitt fjerde år. Dette skyldes selvsagt ikke en bedre hukommelse hos meg enn hos andre, men dette året var det store forandringer i livet.

Jeg husker den lille hunden som var der, en hund både jeg og min søster lekte med, og som min far tok bilde av, men som ikke passet i rammen han kjøpte. Et annet minne var med min mor på språkskole, jeg og hun hadde tatt richshaw, og vi satt sammen, både jeg og mor satt der med penn og blyant og fulgte med på den mannlige språklæreren instruksjoners, han sa et ord, hun gjentok det og skrev det ordet, jeg gjorde det samme. Eller rettere sagt, jeg trodde jeg skrev det ned, men mor og læreren så meg gjenta hva mor hadde gjort, og de lo.

Et annet minne var fra Sonargaon Hotel, det flotteste hotellet I hele Bangladesh. Vi hadde spist der tidligere, men nå ville vi tilbake. Vi spurte mor om vi kunne reise dit igjen, og ønsket mer enn noenting den deilige banansplitten de hadde der. Nei, sa hun, det kunne vi ikke. Det ble for dyrt i lengden.

Likevel fikk vi banansplitt, en av de enslige damene som bodde på gjestehuset hadde fått et kall fra Gud, hun skulle spandere banansplitt på oss. Hvordan gammel hun var aner jeg ikke, det vil være umulig for en fireåring å plassere henne I alder, men jeg husker det korte håret hennes. Hun hørte våre bønner for banansplitt, og hun besvarte dem.

Jeg fridde også til en av de andre enslige damene som bodde på gjestehuset. Jeg likte henne, helt fra første dag hadde hun lest bøker for oss, hun hadde lekt med oss og gitt oss en trygghet på et nytt sted. Jeg ble forelsket, og en dag hun kom inn på rommet vårt sa jeg til henne, jeg vil gifte meg med deg.

Hun hoppet av glede, grep meg og kastet meg rundt I vill gledesdans. Dette var fantastisk, jeg måtte be henne komme inn en gang til og på nytt gjentok vi hele ritualet. Jeg fridde til henne, hun kastet meg rundt i vill glede, og vi var forlovet.

Og så var det hendelsen med skabbsalven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar