tirsdag 24. januar 2012

Min post om serien "Omvend Meg"

http://www.verdidebatt.no/debatt/post229615.zrm (kommentarer kan leses her)


Det har vært en spesiell opplevelse å være med i Omvend Meg. Her er mine tanker om prosessen.
Opplevelser
Så er serien over, og jeg har fått tid til å reflektere over møtene jeg har hatt, tankene jeg har fått og svarene jeg har blitt gitt. Det har vært en spennende opplevelse, noe jeg gjerne hadde opplevd igjen, og litt utmattende. Av og til måtte jeg stå opp før klokken fem for å rekke første bussen fra Hønefoss, men alt i alt en flott opplevelse.
Umiddelbart må jeg si, noe de fleste ateistene som så på det allerede har merket, programmet i seg selv burde ikke ha overbevist en ateist. Skulle jeg bli kristen bare basert på dette ville mange ateister ha reagert. Kan jeg ha vært en troende hele tiden? Skal jeg ha blitt en troende etter programserien må det ha vært noe annet enn bare det som ble vist i serien. Ikke slik å forstå at ikke de ikke gjorde en utmerket jobb, men det ville heller ikke overbevist en muslim eller et Jehovas Vitne. En ateist ville muligens krevd strengere beviser.
Hva er kristendommen
For å definere hvem som er kristen og hvem som er ikke-kristen bruker jeg noe jeg kaller videobeviset. La oss tenke oss at vi drar tilbake i tid og plasserer et videokamera utenfor Jesu grav. Så drar vi noen dager frem i tid og henter kameraet før vi returnerer til vår tid. Dersom vi så kobler til kameraet til fjernsynet og studerer filmen, hva vil da den vise? Vil den da vise at steinen beveger seg og Jesus går ut av graven? Er du kristen svarer du «Ja» på det spørsmålet, er svaret «Nei» er du en ikke-kristen. Du kan være en amoralsk kristen, en angstfylt kristen eller avhengig kristen, svarer du ja er du en kristen. Muligens er det andre definisjoner, men slik har jeg alltid forstått kristendommen, og hva den går ut på.
Om å skifte tro
Innen markedsføring er det snakk om byttekostnader, før var det store utgifter forbundet med å bytte bank, nå er imidlertid disse mindre eller banken tar seg av dem. Du trenger bare å signere på et dokument. Terskelen for å bytte bank har blitt mindre, derfor er det også større utskiftinger. Slik er det ikke med tro.
Er det store byttekostnader med å bytte fra ateisme til tro? Litt, men ikke i nærheten så store som andre veien. Dersom en ateist i et sekulært ekteskap blir kristen, er det mindre sjanser for å slutte å tro.
Dette er et problem for kirken, man bruker alle mulige former for eufemismer, man kaller det "perioder med tvil", "en følelse av at Gud er fjern" , men i praksis sitter det gudløse mennesker i møtelokalet eller i kirkebenkene. Man er fanget. Man får valget mellom å holde masken eller å få hele sitt fundament revet i stykker. Så da rasjonaliserer en, da finner en på de
Det kunne ha vært en scene fra en actionfilm, hvor terrorister har kidnappet din ektefelle og dine barn og kommanderer deg til å gå i kirken hver søndag. Hvis ikke...
Som konfirmantleder har jeg spøkefullt tidligere kalt Humaistisk Konfirmasjon for "Den Hyklerifrie Konfirmasjonen". Hvor mange konfirmerer seg humanistisk fordi besteforeldre faktisk ønsker det? Du finner sikkert en og annen, men sammenlignet med antallet 14-åringer som lyver i kirken er det en forsvinnende få. Hvorfor så få i kirken ser ut til å bry seg om dette var en gåte for meg selv da jeg var kristen, men kanskje ligger det et problem med hele kristendommen her. Hykleri blir i praksis opphøyet.
Men dette er egentlig irrelevant for denne diskusjonen, jeg skal ikke gå fra kristendom til ateisme, men fra ateisme til kristendom. Er det hindre i veien for denne transisjonen?
Mange. For min egen del har jeg blant annet sagt ja til å arbeide som konfirmantleder i Hønefoss denne våren. Det ville skapt komplikasjoner for denne stillingen, men ingen som ikke hadde kunnet forseres. Imidlertid er de største hindringene den holdningen mange ateister har til kristne, en holdning jeg ikke ønsker å være en del av.
Jeg leste nylig en bloggpost av PZ Myers hvor han beskrev lederen for den menneskelige genprosjektet Francis Collins for en «delusional kook». Hvorfor det? Hadde han fremmet mange kontroversielle vitenskapelige holdninger? Nei. Har han argumentert for en ung jord? Nei. Har han støttet kristne som sprenger abortklinikker til himmels? På ingen måte! Han er rett og slett bare kristen.
Den samme holdningen kan en spore hos mange ateister, kristne er dumme. Kristne er svake mennesker som trenger kosebamse i sengen for å overleve alle de innbilte monstrene under sengen. Kristne er mindre intelligente enn andre, de har filtre foran øynene som hindrer dem i å se den virkelige verden. Ønsker jeg virkelig å være endel av denne gruppe? Vil jeg virkelig ønske å få den samme behandlingen som blir dem til del?
Her vil selvsagt den oppegående kristne protestere og innvende: «Men spiller dette virkelig noe rolle? Betyr det virkelig noe hva andre mener? Er ikke søken etter sannheten langt viktigere enn hva andre mennesker mener? Og andre mennesker tåler disse blikkene, disse kommentarene, er du et svakere menneske enn dem?»
Til det vil jeg svare, kanskje er jeg et svakere menneske enn dere, men det er heller ikke bare ateister som er problemet. Med en gang en bekjenner seg som kristen kommer spørsmålene om jeg er en gudfryktig kristen, om hvor ofte jeg går i kirken, om hva jeg bekjenner meg til. Er jeg den riktige formen for kristen? Er jeg kanskje bare en kristen i navn?
Noe som i ettertid har brakt sorg er den kristne fordømmelse av andre kristne. Hadde de en annen kristendomsforståelse i misjonsmenigheten? Hva med dem som praktiserer gjendåp, forkaster de den hellige ånd og havner i fortapelsen? Er det sunt å lese en helgensamling eller fører dette deg bare bort fra Den Sanne Kristendommen? Nå vil selvsagt leseren påpeke at skolastikerne satte de muslimske filosofene Averroes og Avicenna høyt, men dette var aldri holdninger som stakk særlig dypt i bedehuset mitt.
Som ateist trengte jeg ikke fordømme andre kristne og jeg kunne lese en tekst fra en annen religion eller en annen konfesjon uten å spørre meg om hvorvidt forfatteren spredde avgudsdyrkelse og lærte bort en falsk kristendom. Som ateist stod jeg fritt til å spørre meg om hvordan denne teksten angikk meg og min livssituasjon selv om den skulle være forfattet av en katolikk, muslim eller hindu.
Nå kommer det sikkert en god del svar der at dette er ikke det kristendommen egentlig handler om, og ideelt sett er jeg enig. I praksis er det imidlertid annerledes. Det vil alltid være spørsmålene som ligger bak, om man aldri så mye kritiserer denne holdningen.
Kostnaden ved å bytte vil også være stor på et annet felt. La oss si at jeg skulle skrive at jeg har tatt imot Jesus i mitt hjerte og regner meg som kristen. Hva som da ville skje er åpenbart. For det første ville jeg blitt invitert til mange menigheter og blitt trukket frem som et eksempel på den ateisten som fant veien hjem. Jeg ville blitt en sirkusklovn, en melkeku som skulle tømmes for all melk. Og kanskje i mindre grad av den fornuftige pastortypen som Erik og mer av den ekstreme typen som skaper angst og avhengighet hos sine menighetslemmer. De ville bruke meg som støtte til sine menneskefiendtlige holdninger og hat mot enkeltgrupper. Det går jeg ikke med på. Derfor er den løsningen jeg har kommet frem til den beste.
Mine medvandrere i programmet. De kristne jeg møtte som en del av programmet tilhørte åpenbart den siste gruppen. Hvis jeg skal leke reduksjonist og komprimere timer med samtale til en enkelt setning må det være «Tjen din medmennesker, følg Jesu eksempel så vil sjelen ta hånd om seg selv.» Menneskene jeg møtte hadde sin neste i tankene og gjennom sine ord og handlinger viste de at det er nettopp dette som gjennomsyret livene deres. Jeg anbefaler et forlag å kontakte disse som vi møtte og be dem skrive hvert sitt kapittel i en bok med tittelen «Hvem er Jesus for meg».
Møtet med Erik var hyggelig, jeg kunne snakke med ham om det meste, og han var også villig til å lytte. Menigheten hans må regne seg som heldige. Eriks væremåte gjør det lett å samtale med ham.
Henrik Syse var den jeg likte best å samtale med, ikke bare på grunn av svarene, men også på grunn av dem måten vi ble mottatt og slik spørsmålene ble besvart. Det er vanskelig å sette ord på, men da jeg stilte ham spørsmål følte jeg at han lyttet, både med kropp og øyne, og da han besvarte spørsmålene forstod jeg også at han hadde lyttet med ørene. Jeg tror dette er en egenskap andre kristne må forsøke å ta til seg.
Møtet med Knut-Willy Sæther ble desverre ikke så langt som jeg kunne tenke meg, og jeg skulle gjerne fortsatt samtalen med ham senere. Imidlertid har jeg skaffet meg avhandlingen hans og kommer til å lese den med en gang kalenderen tillater det.
Oskar Skarsaune svarte godt for seg, og det var aldri min intensjon å sette han fast. Jeg har lest en av bøkene til Skarsaune og det kommer til å bli flere. Andre har påpekt at Skarsaune er dyktigst når han får en hel forelesning til å legge ut sine tanker og jeg håper han kommer til et forelesningslokale i nærheten av meg.
Hvis jeg imidlertid skal trekke frem en person som ga meg en tanke jeg ikke kunne gi slipp på var det Asgeir. Fokuset var på menneskelig lidelse, på sine medmennesker, på å gjøre verden til et bedre sted og ikke på teologiske spissfindigheter var det jeg satt igjen med etter møtet med han. Hvorfor bryr du deg om at noen tror på realpresens og andre på transsubstansiasjon, det er mennesker som lider i din nærhet? Det engelske uttrykket «lead by example» demonstrerte han til fulle.
Møtet med Tone Lise var også hyggelig, det samme var samtalen med Christian og jeg satte pris på at de ville møte meg. Ellers tror jeg ikke jeg skal si så mye om episoden med broren min, dere får heller se episoden og gjøre opp deres egen mening. Men la oss nå gå tilbake til helhetsinntrykket av de personene jeg møtte.
Et bilde jeg ofte bruker i mange sammenhenger er fra boken En Pilgrims Vandring av John Bunyan, som sammen med Brødrene Karamasov av Dostojevskij er obligatorisk litteratur for alle reflekterte kristne. I fortellingen hvor Pilgrim forlater byen fortapt, oppsøker mange mennesker, blir tatt til fange og går gjennom skyggenes dal før han havner i himmelen. Imildertid er det en annen karakter, og denne er også på vei til himmelens rike. Problemet er at ikke er villig til å gå den lange veien som fører til himmelen, han vil ta en snarvei, og når han til slutt kommer frem, er det ikke harpespill og englesang som venter på ham. Den fortvilelsen og tragedien som Pilgrim må gjennom unngår denne mannen (som jeg for øyeblikket ikke husker navnet på), og resultatet er deretter. Det finnes ingen snarvei, påpeker Bunyan, og jeg er enig.
Jeg tror at i forsøket med å nå sine medmennesker står kristne i dag mellom disse to veiene, skal du gå den vanskelige, tornelagte veien, eller foretrekker du snarveien? Vil du gå inn for å lytte til dine medmennesker eller venter du på hver mulighet til å snakke om Jesus? Velger du gi dine barn et godt eksempel ved å trekke frem bibelvers eller ved å leve et godt liv?
Ta dette for hva det er, men jeg tror at karakterbygging er den beste formen for misjon. Å kunne trene seg opp til ikke å se syndere men medmennesker. Å leve med at andre mennesker leser bibelen på en annen måte og kommer frem til andre konklusjoner. Å ikke se en kvinne som har abortert, å ikke se en homofil eller sprøytenarkoman, men et menneske.
Jeg har hatt lange diskusjoner med min kristne mor og far, og nylig snakket vi om tro og personlighet. Vi var enige om at det å bli kristen ikke automatisk gjør at dine problemer forsvinner. Kommer du fra en dysfunksjonell ateistisk familie, og hele familien skulle bli kristne, kommer du nå fra en kristen dysfunksjonell familie. Forskjellen er kanskje at man blir flinkere å skjule sine problemer, men at de skulle oppnå harmoni bare fordi de nå besøker kirken. «Du trenger bare Kristus!», kan en pastor predike til familien, nei, de trenger mer. Du trenger terapi, samtale, mye tilgivelse og en evne til å snakke om problemer.
På samme måte er det med vanskelige ateister som blir kristne. Jeg leste nylig en bok om en ateist som ble kristen, og forfatteren fortalte om hvor arrogant og direkte han kunne være som ateist, og hvordan alt forandret seg da han ble en kristen. Jeg leste boken og det slo meg at noe ikke var som det skulle være, det var etter annet som gjorde at jeg tvilte på den store personlighetsforandringen. Et raskt søk på andre tekster av ham bekreftet dette, jeg har sjelden lest så mye hat og mistro mot andre kristne som ikke nøyaktig mente det samme som ham. Personligheten hadde ikke forandret seg, med det unntak av at han nå kunne trekke frem Gud som sitt sannhetsvitne. Om han kunne skifte mening tidligere er dette langt mer vanskelig nå, når Gud, Jesus, Den Hellige Ånd og en skokk av engler, kjeruber og serafer mener det samme som ham. Å bli kristen gjør deg ikke til et bedre menneske, bare til et annerledes menneske.
Så hva er det med kristne? Men dette fører meg over til det neste punktet, hva er det med kristne? Dersom humanisme og kristendom hadde vært hver sin storfamilie tror jeg at den reflekterte kristne på et slektstevne måtte skamme seg mer over sine fjerne tremenninger enn den reflekterte humanist. Det er noe med enkelte kristne og deres horrible meninger og handlinger vi ikke finner i humanistiske kretser.
Siden jeg publiserer dette på Verdidebatt, er det vel ikke upassende å si noe om de som publiserer på dette forumet, og kanskje var jeg litt naiv da jeg begynte her. Det er jo kristne. De debatterer jo skikkelig, de dømmer ikke "for ikke å selv bli dømt", de ville jo lytte til kritikk. De ville være sivilserte!
Så feil jeg skulle komme til å ta! Mange her er levende reklamer for ikke å bli kristen. Ikke fordi meningene deres skulle være så forrykte, men i behandlingen av sine medmennesker. Ikke lytter en til meningsmotstandere, ikke bryr en seg om å svare på kritikk. Fra en utenforståendes synsvinkel fremstår disse som gode argumenter for ikke å tro.
Hvor mange tror du du klarer å føre til Jesus ved å true med Helvete? Hvor mange ateister klarer du å overbevise ved å latterliggjøre dem? Hvor mange blir frelst ved at du avbryter en god diskusjon med å legge ut YouTube-videoer som ikke engang er i nærheten av å handle om temaet? Du vet vel at det eksisterer endel fordommer mot kristne blant ateister, hvorfor gjør du alt for å bekrefte disse? Hvorfor har du lagt deg på et nivå som ville fått den mest ekstreme skribent på VGs kommentarfelt til å riste på hodet?
Samtidig må jeg av og til sjekke ut enkelte blogger og nettsider for å bli sjokkert om hvor mye en disippel av fredsfyrsten kan få seg til å si. Enkelte skribenter leverer varene, dag etter dag, uke etter uke, og det er ikke grense på hvor mye hat, intoleranse og STORE BOKSTAVER de klarer å lire av seg.
Imidlertid forsøker jeg alltid å jevne ut dette ved å lese fornuftige blogger av fornuftige kristne, og det er viktig å gi det samme løftet som Gud ga til Abraham, dersom det finnes fem fornuftige kristne vil jeg ikke fordømme hele gruppen. Vi bør alltid vurdere et livssyn etter de mest reflekterte.
Det kristne fellesskapet. «Det gjør ikke noe om du ikke tror. Er ikke fellesskapet godt nok? Det gjør ikke noe at du ikke tror på himmelen, når hørte du sist en av prestene snakke om den? Det gjør ikke noe om du har problemer med deler av bibelen så lenge du opphøyer den kristne moral.»
Slik kan jeg av og til få en følelse av at det kristne har så lyst til å si, men ikke kan. Det er ikke noe fokus på sannheten, mer på følelsen troen skaper. Jeg er ikke sikker på at det er en tro jeg ville funnet meg bekvem i.
Jeg har funnet et livssyn som stimulerer intellektet. Det er et problem mange kristne sliter med. I boken Literature Lost hevder John Ellis at den å rasjonalisere er første steget mot å forkaste. Når forfattere rasjonaliserte eksempelvis imperialisme eller slaveri viste dette at det var noe som skapte ubehagelige følelser hos dem som forsvarte slike institusjoner, rasjonaliseringer det etter hvert skulle komme til å bli vanskeligere og vanskeligere å holde på. Så når kristne må rasjonalisere sin tro, det peker vel strengt tatt mot at det blir vanskeligere å tro.
Når hørte du sist ateister forsøke å rasjonalisere vitenskapelige funn med Bibelen? Er det ateister som forfalsker fotavtrykk av mennesker ved siden av dem tilhørende dinosaurer? Er det ateister som forsøker å finne beviser av Noahs ark eller Sodoma og Gomorra?
Det er riktignok ateister som forsøker å motbevise Guds eksistens ut fra vitenskapelige bevis, men dette er annerledes. Stenger og Hawkins forsøker å bevise at Gud er en unødig faktor, ikke at ateisme er Sannheten.
Samtidig er kristendommen til tider undertrykkende. På innringingsprogrammet Atheist Experience får de av og til telefoner fra unge mennesker som ikke tror lenger, og som lurer på hvordan de skal fortelle dette til foreldre og venner i menigheten. Hvis de er mindreårige eller bor med sine foreldre advarer de sterkt imot dette. Mange har blitt kastet ut, mange har mistet kontakt med alle deres nærmeste. I USA er også ateister hatet mer enn homofile, langt flere kunne tenke seg en homofil president enn en ikketroende.
Jeg vet ikke hva kristne tenker om dette, men som regel glemmer de at de selv er undertrykkere. Når det er snakk om forfølgelse er det alltid kristne som er ofre aldri overgripere. Man kan lese om mennesker som blir kristne i muslimske land, lese om alt de går gjennom og ikke være i stand til å trekke paraleller til egen situasjon.
Er de som bekjenner seg som kristne, kristne i ordets rette forstand? Tror de på det de forkynner? Tror de at Jesus stod opp igjen fra de døde? Tror de på en himmel som venter dem etter at livet er slutt?
Den sanne skotten. "De var ikke skikkelige kristne". Dette er den forklaringen som blir brukt i forbindelse med kristne som bryter ut. Man bruker ikke dette om muslimer som blir kristne, "de var aldri skikkelige muslimer", dette gjelder bare kristne. Mister du troen, hadde du den aldri i utgangspunktet. Jeg blir som regel litt provosert av dette. Hvordan kan vedkommende kjenne mitt sjelsliv? Mine indre bønner med Gud? Mine ønsker om å gå den veien Han la foran meg? Var dette bare et spill for galleriet for mine foreldre, for mine venner, for min pastor?
Men la oss for en gangs skyld leke med denne tanken, og la oss tenke oss av i våre uekte kristne hjerter eksisterte det en mur, en mur mellom oss og Gud, en mur som var der helt fra vi var små? Hos våre kristne venner var denne muren borte, hos mine søsken var det ingen hindring mellom nåden og dem selv. Likevel, vi uekte kristne, vi kjente kanskje ikke til noe annet, vi forventet aldri noe annet enn denne muren gjennom hjertet vårt, og da vi etterhvert brøt ut, gjorde vi dette fordi vi ikke kunne se Gud. Vi kunne nok kjenne Guds nærhet til tider, men aldri nok til å bli være "ekte kristne". Hvis jeg ikke var en ekte kristen da, kan jeg ikke være det nå. I så fall hadde jeg ingen forståelse av sann kristendom da, hvordan kan jeg ha det nå?
Hvor blir da veien videre? Det jeg sier nå bryter med alt som jeg tror på, alt jeg mener om dialog og økumenikk, men dersom en skal bli kristen er det beste å ignorere de kristne. Er kristne mer moralske enn ikke-kristne? På ingen måte. Er de mindre egoistiske? Egentlig ikke. Den Kristne som er så ydmyk at han alltid kjenner Guds vilje har alltid fascinert meg. Jeg har tidligere sagt at jeg følte meg som den dummeste av alle kristne, jeg var den som ikke visste hva som var det rette svaret, barne- eller voksendåp. Andre kunne bruke det svært begrensede materiale i Bibelen og svare kontant og sikkert på dette. "Det er åpenbart at barnedåp er korrekt!" eller "Selvsagt er voksendåp det korrekte".
Det svaret jeg får i møte med kristne er da alltid interessant. Man slutter å bli sikker i sin sak. Jeg har til nå aldri hørt et skråsikkert svar på det spørsmålet. I møte med tvil er det alltid dialogen som vinner.
Så hvor befinner jeg meg nå? Det kan en alltids diskutere lenge og vel. Men jeg vil si at fascinasjonen for åndelige aldri har sluppet taket for det vakre i kristendommen, den grenseløse nestekjærligheten til enkelte troende og møtet med undringen. For det er ikke målet i Pilgrims vandring som alltid er det viktigste, ofte er vandringen et mål i seg selv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar